Innledningsvis vil jeg rette søkelyset mot en nålevende jazzmusiker som utøver sin kunst i dag, og som gjør det med en dyp inspirasjon.
Terje Isungset er anerkjent som en av Europas mest særegne og banebrytende perkusjonister, en kunstner hvis kreative visjon strekker seg langt utover de konvensjonelle grensene for rytmikk. Med en karriere som spenner over mer enn to tiår, dypt forankret i jazz og skandinavisk musikktradisjon, har han utviklet seg til en unik skikkelse – et sted mellom en lydskulptør og en mystisk sjaman. Det som virkelig skiller Isungset fra andre, er hans dype forbindelse til naturen; han lager sine egne instrumenter fra bunnen av, ved hjelp av råmaterialer fra den norske villmarken. Ved å bruke elementer som fjellbjørk, robust granitt, glatt skifer, eldgamle sauebjeller og, mest bemerkelsesverdig, is, skaper han redskaper som produserer en organisk og jordnær palett av toner. Musikken hans er en fascinerende utforskning av klang og farge, og den appellerer direkte til de som setter pris på den rå poesien og den meditative enkelheten i ren lyd.
Arbeidet hans har konsekvent unngått kategorisering. Kritikere og publikum har rost fremføringene hans for å være intense, visuelle, energiske og ulikt alt annet de har hørt. Isungsets kunstnerskap er ikke begrenset til scenen; han er også en ettertraktet komponist som har mottatt over førti bestillinger på å skape musikk til en rekke ulike sammenhenger, inkludert prestisjetunge jazzfestivaler, samtidsdansforestillinger, teaterproduksjoner og filmer. Denne produktive komponistvirksomheten har resultert i ni kritikerroste soloutgivelser, som hver for seg er en dypdykk ned i hans soniske univers. Hans innflytelse og nyskapning har heller ikke gått upåaktet hen i den akademiske verden; han ble portrettert i den anerkjente boken "Percussion Profiles", som inneholder intervjuer, artikler og diskografier om verdens 25 mest kreative og innflytelsesrike perkusjonister. I hjemlandet Norge har hans bidrag blitt formelt anerkjent med to av de høyeste utmerkelsene i bransjen: han har blitt kåret til både Årets Jazzmusiker og Årets Komponist.
Norsk jazz er en musikalsk skattkiste som har funnet sin helt egen stemme. Fra å være inspirert av amerikanske storheter har norske musikere skapt noe unikt – en jazz som ofte bærer preg av det kalde nord, med dype røtter i folkemusikken og en stadig nysgjerrighet på å eksperimentere med nye lyder og uttrykk. Det er en musikk som kan være både vemodig og vakker, men også energisk og grensesprengende.
Den internasjonale anerkjennelsen kom for alvor på 1960- og 70-tallet, mye takket være utgivelser på det legendariske tyske plateselskapet ECM. Sentrale skikkelser som saksofonisten Jan Garbarek, bassisten Arild Andersen, gitaristen Terje Rypdal og trommeslageren Jon Christensen ble banebrytende med sin vakre og melankolske «nordlige» tone. Samtidig markerte vokalister som Karin Krog seg sterkt, og senere ble sangeren og komponisten Radka Toneff en udødelig stemme i norsk jazzhistorie med sitt mesterverk "Fairytales".
På 1990-tallet dukket det opp en ny generasjon som blandet jazz med elektronika og skapte det som ofte kalles «future jazz» eller «nu jazz». Nils Petter Molvær var tidlig ute med sitt banebrytende album "Khmer", mens Bugge Wesseltoft etablerte sitt eget Jazzland-selskap og ble en sentral figur i denne klubborienterte scenen. Samtidig viste band som Jaga Jazzist fra Tønsberg en enorm kreativitet og ble ledende i Europa i sjangeren.
Utdanning har spilt en enorm rolle for utviklingen. Særlig Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, etablert i 1979, har vært en avgjørende talentfabrikk som har fostret utallige musikere. I tillegg bugner Norge av festivaler som feirer sjangeren i all dens bredde. De eldste og mest kjente er Moldejazz og Kongsberg Jazzfestival, men også Nattjazz i Bergen, Oslo Jazzfestival og Sildajazz i Haugesund er viktige møteplasser.
Norsk jazz er i dag et mangfoldig og levende økosystem. Fra tradisjonelle storband og intime trioer til eksperimentelle ensembler som Trondheim Jazzorkester og vokalensemblet Trondheim Voices. Det er en historie om hvordan et lite land i nord, med generøs kulturstøtte og en flat struktur, har klart å skape en jazz som både er dypt forankret i tradisjonen og samtidig hele tiden ser fremover.
Jazz har alltid vært sjangeren som puster – den lever i øyeblikket, i samspillet mellom musikerne, i de uventede svingningene. Men hva skjer når denne organiske, improviserte musikken møter en av vår tids største digitale scenefrontater – videospill? Jo, noe magisk. Når du sitter med kontrolleren i hånden og skal utforske en mystisk by, kjempe mot en boss, eller bare gli gjennom en filmatisk scene, er det jazzens toner som ofte forteller deg hvordan du skal føle deg. Jazz i spill er ikke bare bakgrunnsstøy; det er stemningen, pulsen, sjelen.
Her er tre strålende eksempler på spill som har brukt jazz på helt unike måter:
La oss starte med det mest åpenbare mesterverket. Cuphead . Dette spillet er som å hoppe inn i en gammel, håndtegnet tegneserie fra 1930-tallet – komplett med knirkende saksofonsoloer, støvete piano og storbandswing som får det til å krible i fingrene. Musikken er ikke bare et bakteppe; den er limet som holder hele den vanvittige, kaotiske og utrolig vakre verdenen sammen. Hver bosskamp føles som om du er med i et jazzorkester som har gått fullstendig av skaftet, i beste forstand.
Selv spilleautomatene har ikke gått klar av jazzens innflytelse. Når du spiller Jackpot 6000 med lyden på, vil du raskt legge merke til at spilleopplevelsen blir akkompagnert av lydspor i typisk jazz-stil. Den myke, swingende musikken gir spillet en helt egen atmosfære som skiller seg fra de fleste andre automatene. Så neste gang du prøver lykken, snur du bare opp volumet og nyter kombinasjonen av klassisk slots-action og avslappet jazz.
I Insomniac Games' Spiderman-klassiker får vi noe helt annet, men like briljant. Enten du spiller alene eller velger å spill på nett, forblir jazzen byens egen stemme. Når Peter Parker svinger seg gjennom mørke smug og høye skyskrapere i New York, møtes vi av en myk, stemningsfull og moderne jazz som oser av storbyromantikk. Det er en hyllest til byen som aldri sover, og musikken gir deg følelsen av å være en del av noe større – en ensom, men modig sjel i en pulserende metropol.
Persona 5 er kanskje det dristigeste eksempelet av dem alle. Her har utviklerne kastet alle konvensjoner ut vinduet og sagt: «La oss lage lydsporet til et japansk rollespill med acid jazz og storband!» Og det fungerer perfekt. Den funky gitaren, de tette basslinjene og de skarpe messingblåserne gir spillet en kul, rebelsk og stilig energi som smitter over på alt du gjør. Du er ikke bare en tenåring som redder verden – du er en tenåring som redder verden med stil.
Det bør også nevnes at de ovennevnte spillene enten har forenklede mobilversjoner, eller at man kan spille på mobil i fullversjonene av spillene. Det betyr at lydsporene i noen tilfeller faktisk brukes av brukerne som ringetoner på smarttelefonen.
Jazzens plass i videospill er langt mer enn et nostalgisk innslag. Den er et bevis på musikkens evne til å forme fortellinger og skape dype, emosjonelle bånd. Enten det er det hektiske, utmattende swinget i Cuphead, det melankolske og storbyromantiske i Spiderman, eller det funky, opprørske i Persona 5, viser disse spillene at jazz er like fleksibelt som det er tidløst. Så neste gang du plukker opp kontrolleren, lytt etter jazztonene. De er der for å fortelle deg en historie.
Hvilken film brakte jazz til lydfilmen, og hvorfor?
Svaret er Jazz-sangeren (The Jazz Singer) fra 1927 . Selv om den ikke var den aller første filmen med lyd, var den den første spillefilmen med dialog som virkelig slo an hos publikum og ble en sensasjon. Filmen brukte et lydsystem kalt Vitaphone, og stjernen Al Jolson fremførte seks sanger. Dette markerte begynnelsen på «talkies» (snakkefilm) og var starten på en ny æra hvor musikk, og spesielt jazz, kunne integreres som en naturlig del av filmfortellingen. Handlingen i filmen, om en ung jødisk mann som blir jazzsanger, satte også søkelys på kulturell identitet og tradisjoner.
Eksempel på jazz som aktiv medskaper i film?
Et strålende eksempel er Louis Malles film Ascenseur pour l’échafaud (1958) fra Frankrike. Legenden Miles Davis og hans kvintett improviserte frem hele filmmusikken mens de så filmen opprisset i studio. Resultatet ble en ikonisk, mørk og atmosfærisk jazz som er uløselig knyttet til filmens noir-stemning. Musikken kommenterer handlingen og karakterenes følelser på en måte som få andre lydspor har klart, og det viser hvordan jazzens improvisasjonskunst kan skape en unik dialog med bildene.
Hvordan har jazz preget storbybildet i kulturen?
Jazz og storbyen har en uløselig kobling, spesielt i etterkrigstiden der Manhattan ble et symbol på urbanitet og moderne liv. Sjangerens rytmer, klanger og ofte melankolske undertoner fanger perfekt følelsen av å være en del av et pulserende, men anonymt bymylder. I nyere tid ser vi dette i spill som Spiderman (PS4), hvor en moderne, stemningsfull jazz danner det perfekte lydsporet for å svinge seg gjennom New Yorks gater og skyskrapere, og fanger både storbyens ensomhet og romantikk.
Hva gjør norsk jazz så unik?
Norsk jazz utmerker seg ved en utpreget låning mot norsk folkemusikk og andre sjangere, og ved å bruke naturen som inspirasjon. På 1970-tallet og fremover skapte artister på det tyske plateselskapet ECM en «fjelljazz» som ikke minnet om bygater, men om å være alene i storslått natur. Denne blandingen av tradisjonelle norske elementer med jazzimprovisasjon, kombinert med generøse offentlige bevilgninger og en flat samfunnsstruktur, har ført til en unik og internasjonalt anerkjent sound.
Hva er «sigarettstompen» i norsk jazzhistorie?
«Sigarettstompen» er en viktig del av norsk jazzhistorie. Det er også tittelen på en bok av Bjørn Stendahl og Johs Bergh som beskriver jazzmiljøet i Norge under og rett etter andre verdenskrig (1940–1950). Boken gir et unikt innblikk i et rikt jazzliv som eksisterte til tross for okkupasjonen, med jazzklubber, avisdebatter og konserter, og viser hvordan musikken overlevde og utviklet seg i en vanskelig tid.
Videospill med kreativ jazzbruk?
Cuphead: Dette spillet er kjent for sin håndtegnede stil som etterligner 1930-talls tegnefilmer. Musikken er autentisk storbandswing og tidlig jazz, noe som er helt avgjørende for spillets unike estetikk og kaotiske, men rytmiske spillopplevelse.
Persona 5: Dette japanske rollespillet har et dristig og ikonisk lydspor preget av acid jazz og funk. Den funky gitaren, de tette basslinjene og de skarpe messingblåserne gir spillet en kul og rebelsk energi som passer perfekt til handlingen og stilen.
L.A. Noire: Som en hyllest til film noir-sjangeren, bruker dette spillet en dyp, melankolsk og stemningsfull jazz til å skape en autentisk 1940-tallsstemning i Los Angeles. Musikken understreker etterforskningen og den moralsk grå sonen hovedpersonen beveger seg i.
Jazz fra hverdagslyder?
I Istanbul brukte TBWA\Istanbul en kreativ metode for å gjøre jazz mer tilgjengelig for Akbank Jazz Festival. De spilte inn de ikoniske, melodiske ropene til Istanbuls gateselgere (vannmeloner, boza, hvitløk osv.) og samarbeidet med musikere for å lage originale jazzlåter basert på dem. Disse nye lydene ble deretter spilt av gjennom selgernes egne vogner og høyttalere, noe som gjorde jazz til en uventet og naturlig del av byens lydbilde og brakte sjangeren nærmere folk flest.
2026 ISUNG.NO